Om kvinnens samfunnsrolle

Kvinnen skal være servil. Hun skal underordne seg mannen, en kjensgjerning vi kan lese av den menneskelige anatomi. Det er ikke uten grunn at kvinne og mann ser forskjellige ut – naturen har en hensikt med alt, også med kjønnsspesifikke fysiologiske, fysiognomiske og mentale attributter. Cerebralanatomiske forskjeller taler sitt eget, tydelige, politisk ukorrekte språk, enten etablissementet liker det eller ei.

Kvinnefrigjøringen representerer en kulturell pervertering av naturens orden, en forrykkelse av en urgammel evolusjonær balanse som ligger nedfelt i det menneskelige genom. Kvinners inntreden i det offentlige rom, medfører en trussel mot verdiene vårt samfunn er – eller var – tuftet på, og må motarbeides med alle tilgjengelige fredelige midler. Dette skjønner Folket intuitivt, dette skjønner Velgerne instinktivt, hvilket gjenspeiles i det udiskutable faktum at kvinner er nesten fraværende i maktposisjoner i storpolitikken.

Heldigvis vil islams inntreden og nært forestående dominans i den norske offentlige diskursen, uvegerlig bringe med seg en tilbakevending til mer tradisjonelle kjønnsrolleideer og -verdier som er mer i samsvar med den menneskelige genetikk. Islams kvinnesyn later til å være i overensstemmelse med et fornuftig, genetisk forankret syn på kvinnen, hvor hun betraktes som det hun vitterlig er – en underdanig skikkelse hvis fremste oppgave er å bære frem barn og stelle i hjemmet. Det er derfor gledelig, og et kulturelt sunnhetstegn, at islam unisont omfavnes av den norske intelligentsiaen og kultureliten, som ellers, de siste tiårene, har målbåret diametralt motsatte kjønnsrolleverdier og -holdninger.